Av Nils-Petter Enstad
”Søster Smilet” ble hun kalt, den belgiske nonnen Jeanine Deckers, som i 1963 seilte inn på hitlister over hele verden med sin egen sang ”Dominique”. En katolsk nonne som popartist var jo en sensasjon i seg selv, og den muntre lille visen, som var en hyllest til den hellige Dominikus, klang godt i øret. Men for Jeanine Deckers selv ble suksessen en tragedie som endte med at hun tok sitt eget liv.
Da Jeanine Deckers gikk inn i dominikanerordenen i 1959, var gitaren det eneste hun tok med seg inn i klosteret i Fichermont. Klosternavnet hennes var søster Luc-Gabrielle. Med gitaren og sangen var hun til stor glede for sine medsøstre i klosteret. Etter lange dager med studier eller arbeid, var sangene, som hun gjerne laget selv, både til oppmuntring og trøst.
Da noen foreslo at hun skulle gjøre et opptak av en av sangene sine, aksepterte hun det. De som tok opp sangen, likte den, og foreslo at man skulle prøve å få gitt den ut på plate. Dette ble også akseptert, og så kom ”Dominique” ut. På få uker solgte den i tusenvis, og den raste oppover på salgsbarometrene. I USA slo den ”knock out” pÅ alle de etablerte rock & roll-artistene, skrev avisa Herald Tribune i desember 1963. PÅ det prestisjetunge Billiboardbarometeret utkonkurrerte hun selveste Elvis Presley. Sensasjonen var desto større fordi sangen brøt omtrent alle de lover som gjaldt for amerikansk platesalg på den tiden: Den var på fransk, den var religiøs, den var lystelig, enkel og folkelig. Suksessen ropte på flere innspillinger, og kort etter kom ”Søster Smilet” med en hel LP-plate, med 12 sanger. ”Dominique” var selvsagt en av disse. Pengene strømmet inn til den syngende nonnen, som ga dem videre til sin orden og dens misjonsarbeid. Nærmere én million kroner ble gitt til misjonen som følge av platesalget. I 1964 opptrådte hun i det prestisjetunge Ed Sullivan-show i USA. Samme år valgte hun, i samråd med sine åndelige veiledere, å bryte over tvert med artistkarrieren. I stedet ville hun konsentrere seg om studier og sin åndelige utvikling
FILM
Historien om ”den syngende nonnen” har fremdeles sterk appell, og i 1966 ble det laget en Hollywood-film, basert på hennes liv, med Debbie Reynolds i hovedrollen. Jeanine selv var ikke noe glad for denne filmen. Men i 1967 forlot ”Søster Smilet” klosteret i Fichermont. Hun hadde ennå ikke avlagt de evige løftene knyttet til klosterlivet, og kunne derfor trekke seg ut. Nå tok hun også opp igjen artistlivet. Før hun forlot klosteret, måtte hun skrive under på at hun ikke skulle bruke navnet ”Søster Smilet” verken som artistnavn eller i markedsføringen av seg selv. Det nye artistnavnet hennes, ”Luc Dominque” var et forsøk på å minne om den første, store suksessen hennes.
Etter å ha lagt klosterlivet bak seg, kom hun med en rekke kontroversielle uttalelser, som når hun sa at John Lennon hadde hatt helt rett da han sa at The Beatles var mer populære enn Jesus. Hun spilte også inn en LP-plate med egne sanger. En av sangene var en hyllest til og takk til Gud for p-pillen. Dette var mens diskusjonen om pave Pauls encyklica om familieplanlegging ennå var på det heteste. Platen het ”Jeg er ingen stjerne i himmelen”. Det skulle vise seg at det var hun ikke på jorden lenger heller. Nå som den syngende nonnen ikke var nonne lenger, hadde hun heller ikke nyhetens interesse. Hun søkte da klosteret om å bli fritatt fra løftet om ikke å bruke navnet "Søster Smilet" som artist. Det ble innvilget, mot at hun skrev under på et annet løfte, der hun fritok klosteret for alt ansvar når det gjaldt bruken av navnet, både i fortid, nåtid og framtid.
MOTGANG
Som person var Jeanine Decker sky og tilbakeholden, og den voldsomme interessen for hennes person gjorde at hun mistet fotfestet litt. I tillegg slet hun med depresjoner og et problematisk forhold til sin far. Etter hvert fikk hun også et stort rusproblem. Hun flyttet sammen med sin venninne Annie Pescher i en leilighet i Brüssel. Her levde de forholdsvis åpenlyst sammen som lesbiske. Dypt religiøs som hun fortsatt var, kom hun mer og mer i opposisjon til de konservative kreftene i Den katolske kirke, og tok blant annet til orde for familieplanlegging og svangerskapskontroll.
Sammen med Annie Pescher åpnet hun en skole for autistiske barn i Belgia, men i begynnelsen av 1980-Årene startet de belgiske skattemyndighetene sak mot henne fordi det ikke var blitt betalt skatt av inntektene på salget av ”Dominique”. Hun fikk ikke gehør for argumentet om at pengene var blitt gitt til dominikanerordenen, og derfor ikke var skattepliktig. Ordenen gjorde heller ikke noe forsøk på å hjelpe henne ved å bekrefte de faktiske forhold rundt inntektene. De henviste bare til dokumentet hun hadde skrevet under på da hun fikk tillatelse til å bruke artistnavnet "Søster Smilet" igjen.
I et desperat forsøk på å skaffe penger spilte hun i 1983 inn en modernisert diskoutgave av sin gamle slager. Men den enkle visen hadde ikke lenger appell. Hennes siste offentlige framtreden var på en video, der hun rusler rundt i noen klosterruiner og tilsynelatende spiller gitar mens hun synger sangen om den hellige Dominikus til playback. Det er et patetisk opptak, uten liv, uten varme og uten appell.
SLUTTEN
En vårdag i 1985 ble de to kvinnene funnet døde i sin leilighet. De hadde begått selvmord sammen. I et brev adressert til sin advokat, skrev Jeanine Deckers: ”Vi håper Gud vil ta imot oss. Han vet hvordan vi har lidd.” Bare en håndfull personer møtte fram da den 51 år gamle kvinnen som hadde gledet så mange som ”Den syngende nonne” ble ført til sitt siste hvilested.
Da hun forlot klosteret, og hadde fått forbud mot å kalle seg "Søster Smilet", skrev hun en liten vise som heter nettopp "Soeur Sourire". Det er en vemodig vise. "Søster Smilet er død", heter det i den. Den finnes også på nettet. Videoen viser bilder av lykkelige øyeblikk for Jeanine og Annie, bilder fra begravelsen og fra det felles gravstedet deres. Søster Smilet døde, men den enkle lille visen hennes om den hellige Dominikus har fremdeles en iørefallende appell og sjarm.
Da Jeanine Deckers gikk inn i dominikanerordenen i 1959, var gitaren det eneste hun tok med seg inn i klosteret i Fichermont. Klosternavnet hennes var søster Luc-Gabrielle. Med gitaren og sangen var hun til stor glede for sine medsøstre i klosteret. Etter lange dager med studier eller arbeid, var sangene, som hun gjerne laget selv, både til oppmuntring og trøst.
Da noen foreslo at hun skulle gjøre et opptak av en av sangene sine, aksepterte hun det. De som tok opp sangen, likte den, og foreslo at man skulle prøve å få gitt den ut på plate. Dette ble også akseptert, og så kom ”Dominique” ut. På få uker solgte den i tusenvis, og den raste oppover på salgsbarometrene. I USA slo den ”knock out” pÅ alle de etablerte rock & roll-artistene, skrev avisa Herald Tribune i desember 1963. PÅ det prestisjetunge Billiboardbarometeret utkonkurrerte hun selveste Elvis Presley. Sensasjonen var desto større fordi sangen brøt omtrent alle de lover som gjaldt for amerikansk platesalg på den tiden: Den var på fransk, den var religiøs, den var lystelig, enkel og folkelig. Suksessen ropte på flere innspillinger, og kort etter kom ”Søster Smilet” med en hel LP-plate, med 12 sanger. ”Dominique” var selvsagt en av disse. Pengene strømmet inn til den syngende nonnen, som ga dem videre til sin orden og dens misjonsarbeid. Nærmere én million kroner ble gitt til misjonen som følge av platesalget. I 1964 opptrådte hun i det prestisjetunge Ed Sullivan-show i USA. Samme år valgte hun, i samråd med sine åndelige veiledere, å bryte over tvert med artistkarrieren. I stedet ville hun konsentrere seg om studier og sin åndelige utvikling
FILM
Historien om ”den syngende nonnen” har fremdeles sterk appell, og i 1966 ble det laget en Hollywood-film, basert på hennes liv, med Debbie Reynolds i hovedrollen. Jeanine selv var ikke noe glad for denne filmen. Men i 1967 forlot ”Søster Smilet” klosteret i Fichermont. Hun hadde ennå ikke avlagt de evige løftene knyttet til klosterlivet, og kunne derfor trekke seg ut. Nå tok hun også opp igjen artistlivet. Før hun forlot klosteret, måtte hun skrive under på at hun ikke skulle bruke navnet ”Søster Smilet” verken som artistnavn eller i markedsføringen av seg selv. Det nye artistnavnet hennes, ”Luc Dominque” var et forsøk på å minne om den første, store suksessen hennes.
Etter å ha lagt klosterlivet bak seg, kom hun med en rekke kontroversielle uttalelser, som når hun sa at John Lennon hadde hatt helt rett da han sa at The Beatles var mer populære enn Jesus. Hun spilte også inn en LP-plate med egne sanger. En av sangene var en hyllest til og takk til Gud for p-pillen. Dette var mens diskusjonen om pave Pauls encyklica om familieplanlegging ennå var på det heteste. Platen het ”Jeg er ingen stjerne i himmelen”. Det skulle vise seg at det var hun ikke på jorden lenger heller. Nå som den syngende nonnen ikke var nonne lenger, hadde hun heller ikke nyhetens interesse. Hun søkte da klosteret om å bli fritatt fra løftet om ikke å bruke navnet "Søster Smilet" som artist. Det ble innvilget, mot at hun skrev under på et annet løfte, der hun fritok klosteret for alt ansvar når det gjaldt bruken av navnet, både i fortid, nåtid og framtid.
MOTGANG
Som person var Jeanine Decker sky og tilbakeholden, og den voldsomme interessen for hennes person gjorde at hun mistet fotfestet litt. I tillegg slet hun med depresjoner og et problematisk forhold til sin far. Etter hvert fikk hun også et stort rusproblem. Hun flyttet sammen med sin venninne Annie Pescher i en leilighet i Brüssel. Her levde de forholdsvis åpenlyst sammen som lesbiske. Dypt religiøs som hun fortsatt var, kom hun mer og mer i opposisjon til de konservative kreftene i Den katolske kirke, og tok blant annet til orde for familieplanlegging og svangerskapskontroll.
Sammen med Annie Pescher åpnet hun en skole for autistiske barn i Belgia, men i begynnelsen av 1980-Årene startet de belgiske skattemyndighetene sak mot henne fordi det ikke var blitt betalt skatt av inntektene på salget av ”Dominique”. Hun fikk ikke gehør for argumentet om at pengene var blitt gitt til dominikanerordenen, og derfor ikke var skattepliktig. Ordenen gjorde heller ikke noe forsøk på å hjelpe henne ved å bekrefte de faktiske forhold rundt inntektene. De henviste bare til dokumentet hun hadde skrevet under på da hun fikk tillatelse til å bruke artistnavnet "Søster Smilet" igjen.
I et desperat forsøk på å skaffe penger spilte hun i 1983 inn en modernisert diskoutgave av sin gamle slager. Men den enkle visen hadde ikke lenger appell. Hennes siste offentlige framtreden var på en video, der hun rusler rundt i noen klosterruiner og tilsynelatende spiller gitar mens hun synger sangen om den hellige Dominikus til playback. Det er et patetisk opptak, uten liv, uten varme og uten appell.
SLUTTEN
En vårdag i 1985 ble de to kvinnene funnet døde i sin leilighet. De hadde begått selvmord sammen. I et brev adressert til sin advokat, skrev Jeanine Deckers: ”Vi håper Gud vil ta imot oss. Han vet hvordan vi har lidd.” Bare en håndfull personer møtte fram da den 51 år gamle kvinnen som hadde gledet så mange som ”Den syngende nonne” ble ført til sitt siste hvilested.
Da hun forlot klosteret, og hadde fått forbud mot å kalle seg "Søster Smilet", skrev hun en liten vise som heter nettopp "Soeur Sourire". Det er en vemodig vise. "Søster Smilet er død", heter det i den. Den finnes også på nettet. Videoen viser bilder av lykkelige øyeblikk for Jeanine og Annie, bilder fra begravelsen og fra det felles gravstedet deres. Søster Smilet døde, men den enkle lille visen hennes om den hellige Dominikus har fremdeles en iørefallende appell og sjarm.
