onsdag 12. oktober 2011

Fra søndagsskolesang til slager


Av Nils-Petter Enstad

Tidlig på 1970-tallet fikk den engelske sangeren Cat Stevens en verdensslager med en sang som fram til da stort sett hadde vært brukt i søndagsskolen. Sangen het ”Morning has broken”, og den ble forbundet så sterkt med Cat Stevens at mange fremdeles tror det han som har skrevet den. Men hun som skrev den var en engelsk, ugift barnebokforfatter ved navn Eleanor Farjeon. I år er det 80 år siden hun skrev den vakre morgensalmen om det å våkne opp til en ny dag.


Eleanor Farjeon ble født i London i 1881 og døde i Hamstead i 1965, 84 år gammel. Hun kom fra en kunstnerisk allsidig familie. Hennes far var forfatter, det samme var to av brødrene hennes, mens en tredje bror var komponist. Som barn var hun nokså sykelig, og hun fikk all sin undervisning hjemme. Barndomshjemmet var fylt av bøker, og allerede som femåring kunne hun både lese og skrive. Faren oppmuntret henne da til å skrive sine egne, små fortellinger. I selvbiografien ”A Nursery in the Nineties” fra 1935 beskriver hun barndomshjemmet sitt.
I 1908 ga hun ut sin første bok, som var en samling vers. Senere kom en lang rekke bøker innen ulike sjangre: Skuespill, vers, faktabøker og fortellinger. De fleste av dem var skrevet for barn. Bare en av disse bøkene er oversatt til norsk. Det er en samling små fortellinger som kom ut i 1957. Utgivelsen skjedde i forbindelse med at hun som den første var blitt tildelt den internasjonale H.C. Andersen-prisen for barnebøker året før. Etter hennes død ble det stiftet en barnebokpris som bærer hennes navn, og som henger meget høyt.

Kristen tro
Eleanor Farjeon har beskrevet sitt barndomshjem som religiøst indifferent, men selv var hun opptatt av religion. Hun var ofte innom tro og religion i bøkene sine. I 1931 skrev hun så ”Morning has broken”. Melodien er basert på en skotsk/gælisk folketone. Sangen kom med i en samling salmer for barn som het ”Songs of Praise”. Hun tok den også med i en diktsamling. I 1951, 70 år gammel, ble hun tatt opp i den katolske kirke. Selv sa hun at denne beslutning ikke kom som resultat av en omvendelse, ”men en utvikling mot en form for tro i den retning min forståelse av åndelig har beveget seg de siste 30, 40 år”. Men alt i 1935 hadde hun gitt ut en bok med ti helgenbiografier.

Oversettelser
I kjølvannet av Cat Stevens slager fra 1971 ble flere oppmerksomme på denne salmen, og den ble oversatt til flere språk. Anders Frostenson publiserte en oversettelse i 1976: ”Tänk att få vakna”. Eyvind Skeie laget en norsk tekst – ”Nå er det morgen” - som står i Salmer 1997. Den er preget av Frostensons tekst, noe Skeie også selv innrømmer. Han har derfor laget en ny tekst, ”Dagen har våknet”, som er publisert i ”316 salmer og sanger” fra 2007. Også på svensk er det laget en ny oversettelse: ”Nu är det morgon”.
Både Frostenson og Skeie har lagt inn en Jesus-dimensjon i sine oversettelser som ikke er i den engelske originalen. Eleanor Farjeons tekst er først og fremst en sprudlende glede til den nye dagen, og over Guds skaperverk, og en lovprisning av skaperen for hans verk.

Publisert av Kristelig Pressekontor i oktober 2011

lørdag 1. oktober 2011

Gospeldronningen 100 år


Av Nils-Petter Enstad

Fremdeles kan man høre den særegne stemmen hennes tolke kjente gospelsanger som ”Take My Hand, Precious Lord”, ”Just a closer walk with Thee” og ”Amazing Grace”. Hun ble kalt ”dronningen av gospelmusikk” alt mens hun levde. Hun hadde kun kristne sanger på sitt repertoar og markerte seg også som borgerrettsaktivist. Hun spilte inn 30 LP-plater og 45 singelplater – flere av disse solgte i millionopplag. Onsdag 26. oktober er det 100 år siden Mahalia Jackson ble født i New Orleans.

Mahalia vokste opp i en storfamilie der ikke mindre enn 13 mennesker bodde i den samme leiligheten. Foruten Mahalia selv og hennes bror og mor, var det morens søstre og deres barn og foreldre. Mahalias egen far var bryggearbeider, men ble senere i livet pastor i en baptistmenighet. Han var ikke gift med Mahalias mor, men datteren fikk likevel hans navn. Da Mahalia var fem år, døde moren, og en av tantene overtok omsorgen for de to barna. Skolegang ble det lite av, i stedet arbeidet barna fra soloppgang til solnedgang hver eneste dag. Det eneste lyspunktet i tilværelsen var den lokale baptistkirken og det å kunne synge i kirken.
Da hun var 16 år gammel, flyttet Mahalia til Chicago og ble med i en baptistmenighet her. I den første gudstjenesten hun deltok i, sang hun det som på den tiden var hennes favorittsang: ”Hand me down my Silver Trumphet, Gabriel”. Sanger om himmelen sto sterkt i gospeltradisjonen. Slaveriet var ikke lenger unna i tid enn at Mahalias bestefar hadde vært slave. Etter framføringen ble hun straks bedt om å være med i menighetens sangkor. I 1929 møtte hun Thomas A. Dorsey, mannen bak sanger som ”Take My Hand, Precious Lord” og ”Peace in the Valley”. Dorsey, som regnes som “Gospelmusikkens far”, ga henne undervisning og de innledet et samarbeid som skulle vare i 14 år, der de blant annet reiste rundt og holdt konserter.

Ekteskap
Da hun var 25år gammel, i 1936, giftet Mahalia Jackson seg med den ti år eldre Ike Hockenhull. Ekteskapet ble ikke vellykket, noe som ikke minst skyldtes ektemannens spillegalskap. Han tapte store summer, og forsøkte å presse sin kone til å opptre også i verdslige sammenhenger og synge også andre ting enn gospel. Det nektet hun, og ekteskapet ble oppløst i 1941.
I 1950 ble Mahalia Jackson den første kvinnelige gospelsangeren som slapp til i Carnegie Hall i New York. Hun engasjerte seg i kampen for afroamerikanernes borgerrettigheter sammen med blant andre Martin Luther King jr. I forbindelse med den store borgerettsmarsjen i 1963, der King holdt sin berømte ”I have a dream”-tale, var hun med og sang for en kvart million mennesker. I Kings begravelse fem år senere, etter skuddene i Memphis, sang hun ”Take my hand, Precious Lord”; en sang som på mange måter var hennes signaturmelodi.

Døde tidlig
Mahalia Jackson døde 27. januar 1972, knapt 60 år gammel. Hun døde av hjertesvikt som følge av en komplisert sukkersyke. I 1969 hadde hun spilt inn sin siste plate og høsten 1971 hadde hun sin siste konsert. Den ble holdt i Tyskland. Etter skilsmissen fra Ike levde hun alene og hadde ingen barn. Hun opprettet derfor et fond som skulle gi stipend til unge afroamerikanere som ønsker å gå på college, men ikke har råd. Hun hadde ikke glemt hvor hun kom fra, hun som selv ikke fikk noen skolegang fordi hun måtte arbeide hele dagen fra hun var ei lita jente.

Publsiert i Velsignet Helg (Dagen) lørdag 1. oktober 2011