"In the Garden" ble til i et mørkerom

Av Nils-Petter Enstad








Han var en ivrig amatørfotograf, og hadde ordnet seg sitt eget mørkerom. Her samlet han alt utstyret han trengte for sin hobby, men han brukte også mørkerommet som en slags «hule», der han trakk seg tilbake for å lese, be eller meditere. En vårdag i 1912 hadde han gjort nettopp dette.

Han forteller selv at mens han satt slik, åpnet han Bibelen sin, og i lyset fra den blå pæra i mørkerommet leste han fortellingen i Johannes-evangeliets 20. kapittel. - Dette er mitt yndlingskapittel i Bibelen, og om det var tilfeldighet eller ledelse som gjorde at jeg leste dette akkurat denne dagen, er ikke godt å si, skrev han senere, redaktøren og sangforfatteren Charles Austin Miles (1868 – 1946).
Teksten i dette kapitlet handler om Jesu oppstandelse og den tomme graven, og det avsnittet Austin Miles leste akkurat denne dagen var om møtet mellom Maria Magdalena og den oppståtte Jesus. Og da han kom til verset der Maria kjenner Jesus igjen og utbryter «Rabbuni!», var det som hans blikk ble løftet bort fra boka og han så for seg møtet i hagen.

Syn
Han forteller at han først syntes han så disiplene Peter og Johannes som løp avgårde fra den tomme graven; de hadde fått beskjed fra en engel om at Herren var stått opp. Men Maria hadde kommet litt senere enn dem; hun så dem bare springe av gårde. Og når hun så inn i graven, var den tom. Hun trodde noen hadde stjålet Jesus, og begynte å gråte. Da hun merket at en mann nærmet seg, trodde hun først det var gartneren. Men da mannen sa navnet hennes, kjente hun ham igjen: «Rabbuni!»
- Jeg kom til meg selv og merket at jeg holdt hardt fast i Bibelen, skrev han senere. - Jeg syntes hver muskel i kroppen var spent, og jeg satte meg ned og skrev de tre versene på et par minutter. Samme kveld skrev jeg også musikken, har Charles Austin Miles selv fortalt. Sangen heter «In the garden», og er en av de mest populære og mest brukte gospesangene som er laget. Den er spilt inn av en lang rekke artister, blant dem både Jim Reeves, Elvis Presley og Johnny Cash – for å nevne «de tre store» innen countrygospel.

Farmasøyt og salmedikter
Charles Austin Miles var fra Lakehurst i New Jersey. Han var utdannet farmasøyt, men sluttet i dette faget da han var 24 år, samme år som han ga ut sin første gospelsang. Senere var han redaktør og direktør i det kristne forlaget Hall-Mack Publishers i 37 år. Han skrev en lang rekke kristne sanger, og sa selv at det var som forfatter av slike sanger han håpet å bli husket.
Noen av sangene hans er oversatt til norsk også, blant dem «If Jesus goes with me». I den norske versjonen heter det i omkvedet:
«Om Jesus går med meg, jeg går
hvor som helst.
En himmel det er
når Jesus er nær,
ja, hvor som helst».
Sangen blir ikke minst brukt i Frelsesarmeen, både som korsang og forsamlingssang.
En annen av sangene hans var «Look for me». Åge Samuelsen hadde omkvedet av denne sangen på sitt repertoar:
«Se så etter meg, for jeg er der
ja, jeg er der
hvor Jesus er...»
Sammenliknet med de to andre sangene som her er nevnt, er «In the garden» en langt mer meditiativ både når det gjelder tekst og melodi, og den er blant annet blitt brukt i begravelser.
Sangen ble kjent gjennom møteseriene til den amerikanske evangelisten Billy Sunday (1862 – 1935), som etter å ha gjort en karriere som profesjonell baseballspiller, brøt med denne da han ble omvendt, og begynte som predikant. I mange år var han en forkynner av verdensformat, på størrelse med navnebroren Billy Graham 40 år senere. I 1912, da sangen om møtet i hagen ble introdusert i hans møteserier, var han på høyden av sin betydning, og sangen spredte seg raskt. Den fikk en betydning som er blitt sammenliknet med den «The old rugged cross» fikk; en sang som ble skrevet omtrent samtidig.

Oppstandelsens hage
Mørkerommet der Austin Miles fikk inspirasjon til sangen, er av ett av hans barnebarn blitt beskrevet som «et kaldt, dystert og utett kjellerrom som ikke en gang hadde et vindu, langt mindre en utsikt mot noen hage». Når sangen heter «In the garden», er det ikke hvilken som helst hage forfatteren har hatt i tankene – heller ikke en hvilken som helst bibelsk hage. Getsemane-hagen kan saktens innby til tanker og meditasjon; det samme kan Edens hage, der Herren faktisk gikk omkring og snakket med menneskene, ifølge urhistorien i første mosebok. Men ut fra bakgrunnshistorien kan vi slå fast at det er oppstandelsens hage det synges om i denne teksten.
En annen kjent salme som tar utgangspunkt i møtet mellom Jesus og Maria Magdalena, er den norske påskesalmen «Å, salige stund uten like», som også er blitt spredd til mange land. Den ble skrevet av journalisten og forfatteren Johan Halmrast, og da den ble publisert første gang, hadde den tittelen «Maria Magdalenas jubel».
Austin Miles sang er oversatt til norsk av metodistpresten Yngvar Johansen (1892 - 1958), og sunget inn på plate, blant andre av Arne Aano. Den norske teksten heter «Jeg vandrer i skyggenes lund». Motivet med vandringen i oppstandelsens hage er nok ikke fullt ut ivaretatt i den norske oversettelsen, men sangen er mye brukt, ikke minst som solosang.



Jeg vandrer i skyggenes lund

Jeg vandrer i skyggenes lund
mens nattens dugg meg husvaler.
Da en stille røst bringer hjertet trøst,
det Jesus er som taler

KOR:
Å, han vandrer med meg han trøster meg
Og han hvisker ømt du er min.
Og den fryd jeg får når han med meg går
helt fyller sjel og sinn

Han kaller så kjærlig og mildt
sorg og uro flyr for hans stemme.
Og enhver som vil legger øret til
skal verdens toner glemme

Jeg ønsker å stanse hos ham
medens mørket om oss seg leirer.
Men han sier meg gå kun trygt din vei,
for deg min venn jeg seirer.

Bildetekst: Jim Reeves (1924-64) er en av mange artister som har spilt inn "In the Garden" på plate.

"Blowing in the wind" gjennom 50 år

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Pave Johannes Paul II holdt en preken over den. Artister som Elvis Presley, Bruce Springsteen, Stevie Wonder, Sam Cooke og Marlene Dietrich har spilt den inn; den har vært sunget ved tusenvis av leirbål og ungdomssamlinger, den var borgerrettsbevegelsens «salme» framfor noen på 1960-tallet, men opphavsmannen selv ville ikke være ved at det var noen protestsang. I år er det 50 år siden den da 21 år gamle Bob Dylan skrev «Blowing in the wind».

Det er blitt hevdet at «Blowing in the wind» er et av de første eksemplene på hvordan Bob Dylan brukte bibelske problemstillinger i sine tekster. I dette tilfellet skal det være en tekst fra profeten Esekiel i Det gamle testamente som har vært utgangspunktet: «Herrens ord kom til meg: Menneske, du bor i en trassig ætt som har øyne å se med, men ikke ser, og ører å høre med, men ikke hører, for en trassig ætt er de» (12, 1 – 2). Dette motivet er det lett å kjenne igjen i Dylans tekst, når det for eksempel i det tredje verset heter: «..how many ears must one man have/before he can hear people cry?», eller i det andre verset: «..how many times can a man turn his head/pretending he just doesn’t see?»
Et annet bibelsk motiv noen mener å gjenkjenne, er i det første verset, der det heter: «..how many seas must a white dove sail/before she sleeps in the sand?». Her skal motivet være hentet fra urhistorien og fortellingen om duen som ble sendt ut fra Noas ark for å sjekke om vannet hadde sunket etter storflommen: «Så sendte han ut duen for å se om det var blitt mindre vann på jordoverflaten. Men duen fant ikke noe sted hvor den kunne hvile foten, og vendte tilbake til ham i arken, for det sto vann over hele jorden. Han rakte ut hånden, grep duen og tok den inn til seg i arken. Han ventet sju dager til og sendte så duen ut av arken igjen. Duen kom til ham i kveldingen, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at det var blitt mindre vann på jorden. Og han ventet sju dager til. Så sendte han ut duen, og da vendte den ikke tilbake til ham mer» (1 Mos 8, 8-12).

TO VERS
Da Dylan framførte sangen første gang, besto den av to vers. Det er de to som senere ble henholdsvis det første og det siste verset. I denne utgaven ble den framført første gang i april 1962. Senere skrev Dylan ett vers til, og plasserte dette mellom de to han alt hadde laget. Det er særlig dette verset som har bidratt til at teksten har fått status som «protestvise». Her finner man blant annet strofen: «Yes, how many years can some people exist/Before they're allowed to be free?» Men også dette er et kjent, gammeltestamentlig motiv, nemlig de 400 årene som Israels barn befant seg i Egypt.
I mai 1962 sto sangen på trykk første gang, i et magasin som publiserte nye, aktuelle sanger. I et intervju samme sommer, kommenterte Bob Dylan teksten slik: «Det er ikke så mye jeg kan si om denne sangen, bortsett fra at svaret blåser i vinden. Det finnes ikke i noen bok eller film eller TV-program eller diskusjonsgruppe. Det er i vinden og det blåser i vinden. Det er alt for mange av disse hippe folkene som vil fortelle meg hvor svaret er, men jeg vil ikke tro det. Jeg sier likevel at det finnes i vinden, og akkurat som et rastløst stykke papir; den må komme ned et eller annet sted ... Men den eneste bekymring er at ingen fanger opp svaret når det kommer, slik at ikke altfor mange folk som får se og vite ... og så flyr det vekk igjen. Jeg sier at noen av de største kriminelle er likevel de som snur hodet sitt bort når de ser noe feil, og vet det er galt. Jeg er bare 21 år gammel og jeg vet at det har vært altfor mange ... Du som er over 21, du er eldre og smartere.»

«BORGERRETSSALME»
Den amerikanske borgerrettsbevegelsen trykket raskt denne sangen til sitt hjerte. Den afroamerikanske sangeren Sam Cooke (1931 – 1964) brukte den på sine konserter, og trioen «Peter, Paul and Mary» fikk en kjempeslager med den i 1963. Flere afroamerikanere uttrykte senere forundring over at «ung, hvit mann» kunne tolke deres frustrasjon og smerte så bra (hvit og hvit; Bob Dylan, som egentlig heter Robert Zimmermann, er av jødisk opprinnelse; det ligger en del smerte og frustrasjon i den jødiske arven også). Ved siden av å bli borgerrettsbevegelsens «salme», ble den også antikrigssangen framfor noen. Joan Baez sang den under demonstrasjonene mot krigen i Vietnam, og den ble tatt fram igjen under Golf-krigen 20 år senere.
Det er noe universelt i teksten, den stiller spørsmål som har vært stillet i hele menneskehetens historie. De kan godt kalles retoriske, og svaret – «svaret» - på spørsmålene er vagt og tvetydig: Enten er det så opplagt at det er rett foran øynene dine, eller så er svaret like vanskelig å gripe tak i som vinden.
Gitt at det er de bibelske tekstene som har inspirert Bob Dylan til denne sangen, finner man flere tekster om vinden også her. Fra Forkynneren: «Også dette er bittert og vondt: Slik som han kom, må han gå. Hva har han da igjen? Han har arbeidet for vind» (5, 15). Eller hva skal man si om følgende oppsummering av eget liv: «Jeg la meg på hjertet å lære hva som er visdom, og hva som er dårskap og uforstand. Da fant jeg at også dette er som å gjete vinden» (Fork 1, 17) – alt i alt en nokså pessimistisk konklusjon.

NORSK VERSJON
Den norske artisten Inger Jacobsen sang inn en norsk versjon av sangen i 1963. Den het «Vinden gir svar», og var på markedet før «Peter, Paul and Mary» sin hitversjon nådde Europa. Innspillingen regnes som den første protestvisa på norsk, og innledet på mange måter protestvisebølgen her til lands. Bob Dylans navn var ukjent i Norge den gang, og sangen ble populær i kraft av sine egne kvaliteter.
Den norske teksten er skrevet av Juul Hansen (1913 – 1981), som skrev mange slagertekster for en rekke artister. I 1965 spilte Birgitte Grimstad den inn på plate, men da var den for lengst etablert som det viseikon den siden har vært.

Publisert som kronikk i Fredriksstad Blad 7. november 2012

"JEG VIL HELLER HA JESUS" GJENNOM 80 ÅR

Av Nils-Petter Enstad
En 23 år gammel sangstudent fant et ark med noen vers på pianoet sitt. Teksten i diktet traff den unge musikeren, og han begynte nesten spontant å nynne en melodi til ordene. I år er det 80 år siden George Beverly Shea laget melodien til teksten ”Jeg vil heller ha Jesus”. Få kristne sanger er så godt kjent som denne.

George Beverly Shea har selv fortalt om episoden som førte til at han skrev denne melodien. Beverly Shea, som i en alder av 103 år fremdeles er i stand til å synge, ble verdenskjent som sangsolist i Billy Grahams møtekampanjer over hele verden på 1950- og 60-tallet. I selvbiografien ”How sweet the sound” forteller han at det var moren hans som hadde skrevet av de tre versene og lagt arket på pianoet. Han tror hun ønsket å utfordre sin sønn på det teksten sier om å treffe valg. Teksten er på mange måter en parafrase av Jesu ord i Matteus-evangeliet om å vinne hele verden, men tar skade på sin sjel, som det sto i tidligere oversettelser.
Da Beverly Shea senere fikk sin første platekontrakt med selskapet RCA Victor, var det først og fremst denne sangen de ville feste til rillene. Senere har en lang rekke sangere spilt den inn, blant dem Jim Reeves. Sangen fikk norsk tekst av Trygve Bjerkrheim i 1951: ”Jeg vil heller ha Jesus”. Også den norske versjonen er spilt inn flere ganger. Mest kjent er trolig nylig avdøde Karsten Ekorness sin versjon fra 1955.

Forfatteren
Rhea F. Miller, som skrev teksten til denne sangen, levde fra 1894 til 1966. Hun var gift med Howard Miller, som sto sentralt i det amerikanske kirkesamfunnet Church of Nazarene.
Teksten ble skrevet ti år før Beverly Shea skrev sin melodi, så sangen kan med en viss rett sies å ha dobbelt jubileum i år – teksten er 90 år og melodien 80. Da hun var barn, lå faren hennes under for alkohol, og ville heller ikke ha noe med religion å gjøre. Men takket være kona og andre kristnes forbønn, ble faren frelst og ble senere pastor i en amerikansk kirke.
I 1922, da datteren var en ung pastorfrue på 28 år, gikk hun hjemme og tenkte på det vitnesbyrdet hun ofte hadde hørt faren avlegge, der han gjerne sa at det å finne Jesus var mer verd for ham enn all verdens sølv og gull. Som vitnesbyrd er vel ikke det spesielt originalt, men det inspirerte datteren, og hun skrev disse versene. Hun laget også en melodi til teksten, men etter at George Beverly Shea hadde laget sin melodi, ble det denne som ”gjaldt”.

Oftest framført
George Beverly Shea spilte inn mer enn 80 LP-plater eller album og skrev også flere andre sanger. Han ble nominert til Grammy-priser ved ti ulike anledninger, og vant den i 1965. Han har selv sagt at når ”Jeg vil heller ha Jesus” er den sang han har framført oftest, skyldes det først og fremst teksten, og ikke hans egen melodi.

Gospelmusikkens "far"

Av Nils-Petter Enstad

Thomas Dorsey ble en gammel mann og han skrev hundrevis av sanger. Han begynte som nattklubbartist, men ble etter hver regnet som den moderne gospelmusikkens far. I år er det henholdsvis 80 og 75 år siden to av de mest kjente sangene hans ble skrevet. De er også blant de mest brukte gospelsangene i verden: «Take my Hand, Precious Lord» og «Peace in the Valley».

Thomas Dorsey levde fra 1899 til 1993. Han var opprinnelig bluespianist, og på 1920-tallet var han en av de ledende på sitt felt i Chicago, kjent under artistnavnet ”Georgia-Tom”. Blant annet akkompagnerte han flere av de mest kjente bluessangerne, og han skrev også sanger for dem. I 1929 hadde han skrevet 11 av de 30 mest populære slagere det året. Han tjente penger som gress, og i pakt med den nøysomme oppdragelsen han hadde fått som sønn av en fattig baptistprest, satte han pengene i banken.
Dette førte til at han ble ruinert i det store bankkrakket i 1932. Samtidig ble han rammet av en mye større tragedie idet hans kone Nettie døde i barselseng, sammen med den lille gutten hun hadde satt til verden en time før. Etter mange års barnløst ekteskap, skulle de endelig ble foreldre. Dorsey fikk meldingen om den doble tragedien idet han skulle gå inn på scenen og begynne en konsert. Det ble den siste «verdslige» konserten han holdt – etter dette spilte han kun i kirker, og han skrev kun kristne sanger.
Under inntrykket av konas og sønnens død, skrev han «Take my hand, Precious Lord».

GOSPEL
Thomas Dorsey hadde også skrevet kristne sanger tidligere. Han var vokst opp med sangene i kirken, og det var denne musikken hans hjerte brant for. Samtidig ble han trukket mot glamouren og berømmelsen knyttet til show business. Han hadde hatt flere psykiske sammenbrudd i de årene han hadde en «verdslig» karriere. Hver gang var det musikken i kirken som hadde klart å hente ham tilbake til livet og hans trofaste Nettie som forsørget ham og sørget for at regningene ble betalt.
Etter hendelsene i 1932 sa Thomas Dorsey farvel til show business for godt. Han tok også på seg ansvaret for sangkoret til Pilgrim Baptist Church i Chicago. Her utviklet han en helt ny form for kristen sang og musikk, som han ga betegnelsen «gospel». Selv definerte han gospelmusikk som «kristen lovprisning til rytmene fra blues og jazz».

MAHAILIA JACKSON
Fem år etter at han hadde skrevet «Take my hand», skrev Thomas Dorsey den andre av sine to mest kjente gospelsanger. Det var «Peace inthe Valley», som han opprinnelig skrev for Mahailia Jackson, men som er mest kjent gjennom Elvis Presley sin versjon. Han framførte den offentlig første gang i det prestisjetunge Ed Sullivan Show på amerikansk fjernsyn i januar1957. Før programmet hadde kamerafolkene fått beskjed om bare å filme overkroppen til Elvis når han sang; man ville ikke utsette publikum for hans berømte (og beryktede!) hoftevrikking. Men «rockekongen» sto rett opp og ned som en korgutt og sang en gospelsang.
Mahailia Jackson levde fra 1911 til 1972, og huskes blant annet fra sin framføring av «We shall overcome» under den store borgerettsdemonstrasjonen foran Lincoln-monumentet i Washington i 1963. Hun var gospeldronningen framfor noen, og en nær venn av Thomas Dorsey. Det var også Ruth Reese, som bodde i Norge de siste 40 årene av sitt liv, og selv var en stor sangerinne.

ARV FRA NEGRO SPIRITUALS
Det er lett å spore arven av den musikken de amerikanske slavene skapte, negro spirituals, i tekstene til så vel «Take my Hand», som «Peace in the Valley». Det er tekster som skuer fram mot det himmelske håpet, og som ber om styrke fram til sangeren er kommet dit. «Take my Hand» er den mest personlige, naturlig nok, mens «Peace in the Valley» har en rekke assosiasjoner til bibelske metaforer om ulven og lammet som skal beite sammen, om barnet som skal lede dem og om Lammet som skal lyse for oss alle når vi har nådd fram.
I amerikansk musikkhistorie står Thomas Dorsey på linje med George Gershwin. Han var den første afroamerikaner som ble votert inn i Nashville Songwriters Hall of Fame, og han var også den første som fikk plass i Gospel Music Association's Living Hall of Fame.
Mange kjente amerikanere har sagt at «Peace in the Valley» er deres kjæreste salme. Martin Luther King jr. var en av disse, tidligere president Lyndon B. Johnson en annen. Johnson hadde bedt spesielt om den skulle synges i hans begravelse.

Mannen i svart - Johnny Cash 80 år

Av Nils-Petter Enstad

Han opptrådte alltid i svarte klær på scenen, og etablerte en ideologisk begrunnelse for dette. Men i virkeligheten hadde fargen på klærne en praktisk og nokså prosaisk begrunnelse. Søndag 26. februar 2012 ville country- og gospelartisten Johnny Cash - The Man in Black - fylt 80 år.

Historien om Johnny Cash er mange historier i én. Dels er det historien om gutten som vokste opp i fattige kår og fikk stor suksess som kunstner – «den amerikanske drømmen». Men det er også historien om det amerikanske marerittet: Den begavede musikeren som holdt på å gå under i rus og elendighet. Og det er historien om rusmisbrukeren som med hjelp fra Gud og en kvinne som elsket ham klarte å komme ut av misbruket; ikke bare én, men flere ganger.

Salmer
Som for mange andre, amerikanske artister var salmesangen i barndommens kirke den grunnleggende musikalske utdannelsen Johnny Cash fikk. Gitar begynte han ikke å spille før han gjorde militærtjeneste. Da var han omkring 20 år og stasjonert i Vest-Tyskland. Senere tok han sangtimer, men ble sendt hjem etter bare tre øvelser med beskjed om at aldri måtte la noen forsøke å endre på det spesielle uttrykket hans, en grov, ru og upolert baryton. Datteren hans traff derfor noe vesentlig da hun en gang ble konfrontert med at faren hennes faktisk sang surt - hvordan det da kunne ha seg at han solgte så mange plater? «Det er vel noe med måten han synger surt på, da», svarte datteren.
Til tross for nedturer både karrieremessig og privat, med rus og skilsmisse, var kristentroen alltid viktig for Johnny Cash. Han praktiserte en form for tiende som gikk ut på at det på alle hans plater og i alle hans konserter ble sunget minst én kristen sang. Han ga også ut flere kristne albums.

Ekteskap
Historien om ekteskapet mellom June Carter Cash og Johnny Cash er blant de vakreste man kjenner fra populærindustriens historie. June hørte til en av de mest kjente familiene innen amerikansk country og western, og hun hadde også suksess som soloartist. Da hun og Johnny møtte hverandre var begge nylig blitt skilt. Johnny forelsket seg hodestups, men hun holdt igjen. De opptrådte mye sammen og hun skrev blant annet en av hans største slagere: «Ring of fire». Han hadde fridd en rekke ganger da hun omsider sa ja. Det skjedde for åpen mikrofon under en konsert i 1968. I 1970 fikk de sitt eneste felles barn, sønnen John Carter Cash.
De holdt sammen til de begge døde, med få måneders mellomrom, i 2003. Hun støttet ham når han hadde nedturer, blant annet på grunn av rus. Etter en ryggoperasjon i 1983 ble han avhengig av smertestillende medikamenter. Han ble lagt inn i Betty Ford-klinikken og kom ut av misbruket. Siden holdt han seg rusfri, og holdt seg unna smertestillende medisiner også.

Kledd i svart
Tidlig på 1970-tallet hadde han en hit med sin egen sang «Man in Black». Det svarte antrekket var en slags uniform han brukte, og i sangen hevdet han at dette gjorde han i solidaritet med alle som hadde det vondt og vanskelig og som ikke hadde hørt Jesu ord om å bli satt fri. Bakgrunnen for at han begynte å bruke svart tøy på scenen var mer prosaisk: Da han og noen kamerater skulle opptre for første gang, hadde ingen av dem like dresser. Men de hadde alle svarte skjorter og jeans. Dette opptrådte de i, og dermed var en tradisjon - og en myte - etablert.

Publisert gjennom Kristelig Pressekontor februar 2012