tirsdag 25. mars 2014

Johnny, June og Jesus



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Gjennom et kristent gjennombrudd og kjærligheten til June Carter, kom Johnny Cash seg ut av rusproblemene sine, og levde «happily ever after». Slik har historien om sangeren Johnny Cash (1932-2003) ofte vært framstilt. Sist høst kom en bok som justerer dette bildet en god del.


Boka heter «Johnny Cash: The life. The true story of The Man in Black». Boka er skrevet av Robert Hillburn, som er en kjent, amerikansk journalist og forfatter innen populærmusikk. Han har tidligere blant annet skrevet en biografi om Bruce Springsteen.

Et nav
Boka har blant annet vært omtalt i en større artikkel av Tom Skjeklesæther i avisa Klassekampen før jul. I denne artikkelen er det en side ved Johnny Cash som ikke nevnes – kanskje fordi det ikke nevnes i boka heller? Det er den betydningen kristentroen hadde i Johnny Cash sitt liv, uansett hvordan det artet seg. Den var et nav i livet hans fra begynnelse til slutt.
Skulle man fristes til å tenke at det kan ikke ha vært rare navet, alle rusproblemene, utroskapen og ekteskapene tatt i betraktning, viser det bare hvor preget man er at en norsk tenkemåte som ofte har gått ut på at bare man får Jesus med på laget, ordner alt seg der og da.
Sånn har nok Johnny Cash litt liv iblant vært framstilt av norske kristne – blant annet av denne forfatter. Det gikk på dunken, men så kom Jesus og June, og siden gikk det bra.
At dette er en framstilling som trenger korrigeringer, betyr ikke at man av den grunn skal undervurdere verken Jesus eller June og deres betydning for Johnny Cash.

Oppvekst
Johnny Cash vokste opp i en tid og et miljø der kristen ikke først og fremst var noe man ble, men noe man var. Ikke noe sted er dette mer selvsagt i et USA der man verken har statskirke eller statsreligion, men hvor troen på Gud er trykket på pengesedlene. Denne formen for patriotisk kristendom var en side ved Johnny Cash kunne komme til syne både i konserter og plateinnspillinger. Men den ga seg ikke de samme, ekle uttrykkene som for eksempel hos president George W. Bush, som kunne bruke messianske termer både om seg selv og USA. Johnny Cash skal da også ha sagt, da noen brakte «W» på bane: - Jeg stemte ikke på ham; kan vi snakke om noe hyggeligere?
Johnny Cash var ikke ukritisk i sin patriotisme. Han stilte opp for den amerikanske urbefolkningen, han stilte opp for de som satt i fengsel og han stilte opp for de fattige. Da han ble konfrontert med at noen av hans kristne fans kanskje ikke likte dette, svarte han bare: - Da er de ikke kristne!

Gospelsanger
Som gospelsanger var Johnny Cash i verdensklasse. Hans personlige prosesser rundt tro, tvil og religion kan det sies mye om. Ifølge Steve Turnes bok «The Man called Cash» (norsk utgave på Hermon Forlag i 2004) ble han døpt ikke mindre enn fire ganger – blant annet i elven Jordan.
Da June døde i februar 2003 spilte mange radiostasjoner en sang der ekteparet opptrådte sammen: «Far side banks of Jordan». Det er en litt naiv tekst der sangerne lover å vente på hverandre «ved Jordans bredd», som er et bilde på tilværelsen etter døden. Der vil den som dør først vente på den andre, og springe denne i møte når han eller hun kommer.
Ventetiden ble ikke så lang. Johnny Cash døde bare et halvt år senere. Men kort før han døde, gjorde han en innspilling av sangen «Hurt» som er blitt stående som et slags musikalsk minnesmerke både over sangeren og mannen. Det er en sår og sliten Cash som synger. I teksten heter det blant annet:
«I wear this crown of thorns
Upon my liars chair
Full of broken thoughts
I cannot repair».
Det er en oppsummering som sier noe om selvinnsikt, men også om en forankring og et håp – og om tillit til en annen som også bar en tornekrone en gang.
Jeg er ikke fremmed for den tanken at Johnny, June og Jesus nå har møttes og sitter og jammer sammen. Da tror jeg mer på at det er sangen om tornekronen de synger, enn den om Jordans bredd.

Publisert i Vårt Land 25. mars 2014

onsdag 12. mars 2014

Fra «O sole mio» til kristen lovsang


Av Nils-Petter Enstad

«Hvorfor skal djevelen ha den beste musikken?» utbrøt William Booth en dag i 1881 etter å ha hørt en ny, kristen sang framført på melodien «Champagne-Charlie er mitt navn». 40 år senere lente hans dattersønn seg på det samme prinsippet da han skrev en kristen tekst til den kjente, napolitanske sangen «O sole mio».




Voksne mennesker (på alder med artikkelforfatteren, for eksempel) vil huske denne sangen som en slager fra tida rundt 1960 da en 13 år gammel italiensk gutt ved navn Robertino fikk en verdensslager med den. Elvis Presley laget kort etter en engelsk innspilling av den samme sangen: «It’s now or never». Men selve sangen er helt fra 1898, og var godt kjent i Sør-Europa. Så da evangelisten William Emmanuel Booth-Clibborn i 1921 skrev en kristen tekst på sangen, gikk han inn i en arv hans bestefar hadde etablert. Hans tekst fikk tittelen «Down from His glory», og er en lovprisning av Jesus.
William Emmanuel var ett av de ti barna som Catherine Booth-Clibborn, kjent i kirkehistorien som «Marskalken», fikk med sin mann Arthur Booth- Clibborn. Han hadde vært hennes nestkommanderende da hun ledet Frelsesarmeen i de første årene av dens virksomhet både i Sveits og Frankrike. De giftet seg i 1887. Sønnen William ble født i 1893, mens foreldrene var stasjonert i Sveits. Catherine var den eldste datteren til Frelsesarmeens grunnleggere, Catherine og William Booth.
I 1902 forlot ekteparet Booth-Clibborn Frelsesarmeens tjeneste, og tok naturlig nok alle de ti barna med seg. Historien om familien brudd med Frelsesarmeen – og langt på vei også Catherines egen familie – er fortalt i andre sammenhenger. Her skal det bare slås fast at den evangelistgave som hadde vært Catherines kjennemerke, fortsatte å prege henne resten av livet, og hun ble en meget gammel dame.
Den gikk også i arv til flere av barna hennes, blant annet sønnen William Emmanuel. Han ble omvendt da han var 12 år, og allerede som 15-åring var han evangelist – slik også moren hadde vært i så ung alder.
William E. Booth-Clibborn sto som forkynner i pinsebevegelsens tradisjon. I den norske pinselederen T.B. Barratts selvbiografi er det et bilde av ham sammen med nettopp Booth-Clibborn. Han virket i flere land, men endte etter hvert opp i USA, der han døde i 1969. Han ble 76 år gammel, noe som er ungt med tanke på at hans mor levde til hun var nesten 97.
Som både moren og faren, var William en allsidig begavelse, og skrev – i likhet med foreldrene – en rekke sanger.
Han er ellers ikke den eneste som har latt seg inspirere av napolitanske melodien til å skrive en kristen tekst. I 1960 spilte Arvid Gundersen inn en plate med en tekst av Thv. Gundersen der denne melodien var brukt. Sangen het «O Jesus elsket».


Down from His glory
Melodi: O sole mio


Down from His glory,
Ever living story,
My God and Savior came,
And Jesus was His name.
Born in a manger,
To His own a stranger,
A Man of sorrows, tears and agony.

Choir:
O how I love Him! How I adore Him!
My breath, my sunshine, my all in all!
The great Creator became my Savior,
And all God’s fulness dwelleth in Him.

What condescension,
Bringing us redemption;
That in the dead of night,
Not one faint hope in sight,
God, gracious, tender,
Laid aside His splendor,
Stooping to woo, to win, to save my soul.

Without reluctance,
Flesh and blood His substance
He took the form of man,
Revealed the hidden plan.
O glorious myst’ry,
Sacrifice of Calv’ry,
And now I know Thou art the great “I AM.”